Krosby i Aremark, griseslakt ca. 1922. Foto: ØFB.1985-00302. Østfold fylkes billedarkiv
Juleforberedelser før i tiden |
| Vi har valgt ut fem tradisjonelle juleforberedelser som de ble gjort før i tiden som vi vil fortelle om her på ostfoldmuseene.no i tiden frem mot jul. Selv om mange av de tradisjonelle juleforberedelsene nok er de samme nå, er det nok litt enklere i dag. |
I tiden frem mot jul vil vi fortelle om fem ulike forberedelser og tradisjoner knyttet til jul og hvordan dette ble gjort før i tiden. Dagens tema er slakting.
På gårdene startet slaktingen allerede om høsten etter at avlingen var vel i hus. Men dyrene som skulle levere julekosten, ferskt kjøtt og flesk, fikk leve lengre. De ble som regel slaktet i begynnelsen av desember. Julegalten ble tatt til slutt, fordi den skulle bli så feit som mulig.
Det var mye folketro knyttet til slaktingen. Den skulle gjerne foregå på flo sjø, for da ble blødde grisen mest og busta gikk lettere av. Dersom grisen ble slaktet på voksende måne, fikk man drøyere og feitere flesk.
Slaktinga var en stygg og brutal affære, og gikk ikke stille for seg. Tre mann, slakteren og to andre, dro dyret ut fjøsdøra. Det var ikke uvanlig at man godsnakket med grisen under forberedelsene. “Dette er`nte det granne fa`li” (Martin Bråten fra Trøgstad). Det var også vanlig å si: “det er ikke for hat, men for mat”.
Den vanligste metoden å slakte julegrisen på, var å feste grisen på en slede eller slakterkrakk. Uten bedøvelse eller skudd ble den lange, skarpe kniven kjørt inn i halsen slik at dyret blødde i hjel. Når grisen var død, ble den flyttet til bryggerhuset. Der ble den lagt i et trau med kokende vann. Så ble den skåldet, skrapet, skåret opp og finpartert på kjøkkenet.
Av grisen fikk man flesk, ribbe, blodpølse, smult og sylteflesk. All maten ble lagret på stabburet.
Tekst: Mona Beate Buckholm Vattekar – Østfoldmuseene
Kilde: Ørnulf Hodne: «Jul i Norge» og Rut Hult: «Østfoldminne»