Veistandaren i 1814 var helt minimal.
Hvordan reiste mennene som skulle til Eidsvoll i 1814? Veistandarden var dårlig i Norge på den tiden. I tillegg måtte de reise på den verst tenkelige årstid; nemlig våren midt i førefallet mellom vinterføre og bar vei.
Det hadde vært meget begrenset behov for veier fram til på 1700-tallet. Det var kun kongemakten som trengte å få ut mineraler og edle metaller til en nærliggende havn, og embedsmenn som skulle reise rundt å kreve inn skatt, som hadde behov for et veinett. På grunn av et krevende landskap å anlegge vei i ble nesten all innenlands frakt utført vintertid. Frosne vann og snødekt mark gav helt andre muligheter for frakt og reise, enn et mangelfullt og elendig veinett. Norge fikk heller ikke sin første veilov før i 1824.
«Vejene vare til dels oppmurede, men ogsaa nogle for andre end meget lette Vogne og Karioler farlige». Statsminister Reventlow 1811
Skyssvesenet var etablert midt på 1600-tallet og ble justert utover på 1700-tallet. I prinsippet var dette bare en ordning som var tilrettelagt for offentlige tjenestemenn. Private reiste med egne hester og doninger. Skyssloven av 1816 omorganiserte skysstellet fra naturalskyssplikt til skysstasjoner. Dermed var det litt av noen utfordringer for dem som ikke var embedsmenn og skulle til Eidsvoll.
“Primitiv fjordhest fra Stadt. Brunskimlet, 128 centimeter høi. Fotografert i 1899, seks aar gammel.”
Om veistellet var dårlig, så var ikke kvaliteten på kjøretøy og hester noe bedre. Alt hang sammen; små hester, meget enkle kjerrer og bunnløse veier.
De fleste småbønder hadde små, nøysomme hester, spesielt til skyssbruk, bortsett fra i gode jordbruksdistrikter på Østlandet. Størrelsen lå i gjennomsnitt på 125 cm mankehøyde, som i dag regnes for en mellomstor ponni (f. eks islandshest). Store tunge hester var for dyre å fore og mindre anvendelige langs landeveien. Vi kan ikke snakke om raser før etter 1870, selv om man før det kan se noen forskjeller, landsdelene i mellom. På Østlandet, særlig Smaalenene, var det en del import av edlere hester som kan ha hatt en viss betydning, men avl foregikk helt uten system. Dette var det først og fremst forsvaret som sto bak, da de hadde behov for større og kraftigere dyr til sitt bruk.
Stolkjerre med skyssgutt på en enkel planke bakerst. Foto: K. Knudsen.
Den meste utbredte vogntype på denne tiden var den enkle tohjulte kjerre, helt uten fjærer. Den hadde plass til to personer og litt bagasje. For å øke komforten begynte man å finne fram til enkle fjærsystemer for selve setet. Det kunne enten være på «trearmer» som var festet i framkant eller noen enkle stålfjærer i C-form. Hovedsaken var å minimere støt opp i setet fra den ujevne veien. De aller tidligste karjolene hadde heller ikke noen fjærer, men her var setet for den ene personen plassert foran akselen og lange sviktende dragarmer utgjorde en slags enkel avfjæring. Firhjuls personvogner var en sjeldenhet. Kun meget velstående personer hadde slike til lengre eller kortete reiser. De var kostbare og ofte tatt hjem fra utlandet.
Et skifte på gården Narvestad i 1811 forteller mye om den innbyrdes pris på hester og kjøretøy: En god arbeidshest ble verdsatt til 100 Riksdaler, mens «den staaende Dragonhest» ble satt til 300 Riksdaler. En karjol med seletøy var satt til 16 Riksdaler og en kirkeslede til 20 Riksdaler. En «Firehiuls Heelvogn med 2de Sæder i, og fuldt Behør, samt 2de Sæhler til med Bagsæhler. Kaldet Faitong» var satt til 120 Riksdaler.
Til sammenligning tjente en tjenestekar på en gård omkring 200 Riksdaler i året, men i hadde i tillegg kost og losji.
Eidsvollmannen Ole Evenstads trille, en Phaeton fra tidlig 1800tall. Foto: Glomdalsmuseet
Tekst: Bjørn Høie