Vi er en fin gjeng som jobber på Borgarsyssel Museum – hver med våre ansvarsområder og arbeidsoppgaver. Selv om museumsbutikken og de antikvariske husene kun er åpne for publikum i sommersesongen, er det travle dager også resten av året. For å gi dere et innblikk i hva vi driver med, vil vi de neste ukene presentere alle oss som jobber her. Denne gang er det konservator Mona Beate B. Vattekar.
Mona Beate har Cand.philol. i arkeologi fra universitetet i Bergen, med spesialisering på middelalder. Hun kom til Borgarsyssel Museum i 1999, etter jobb som museumslektor ved Bryggens Museum i Bergen. Mona Beate har dermed 15års jubileum ved museet i år. Som konservator er det først og fremst gjenstandsforvaltning hun skal jobbe med. Men før Østfoldmuseet/Østfoldmuseene var ikke stillingene så spisset. Dermed var Mona Beate med på det meste, bl.a. mye formidling/guiding av skoleklasser og andre grupper, arrangementer som Smaalensmarken, Olavsdagene m.m. Nå er det gjenstandsforvaltning, Riksantikvarens ruinprosjekt og middelalderen hun jobber mest med. I tillegg blir det en del publikumshenvendelser og noe guiding.
Som konservator er det Mona Beste som har ansvar for museets ca.20.000 gjenstander. Hun påser at de er forsvarlig oppbevart og at de er gjenfinnbare. Det er svært viktig. Museet har flere magasiner, og alle gjenstandene skal kunne finnes ved f.eks. utlån, i forbindelse med utstillinger, eller ved andre spørsmål om dem. En del av Mona Beates jobb er å svare på alle de henvendelser museet får fra publikum som lurer på en gjenstand deres forfedre har donert.
Mona Beate B. Vattekar Foto: Siw Nordgård
To dager i uka jobber Mona Beate ved Østfoldmuseene felles magasin på Trollulli Mysen. Her har gjenstandene forsvarlig klima og sikkerhet for oppbevaring, og det er nettopp Borgarsyssel s gjenstander hun jobber med her.
I det siste er det faneprosjektet og prosjekt «SMIA» hun har jobbet mest med. Gjennom faneprosjektet er alle Borgarsyssel Museums faner nå forsvarlig registrert og nedpakket. Prosjekt «SMIA» er navnet som nedpakkingen av administrasjonsbygget fikk. Her var Mona Beate med-ansvarlig for at ca. 12.000 gjenstander ble pakket ned. Det er stor forskjell på hvordan man pakker og oppbevarer f.eks. en gulvklokke, Herrebøe fajanse eller jordbruksredskaper. Alt må pakkes forsvarlig, slik at de unike gjenstandene blir tatt best mulig vare på. Også alle tekstilene, - alle utstillingene og magasinene som var i administrasjonsbygget ble nedpakket i denne prosessen. Det var Mona Beate som utarbeidet logistikkskjema for alt dette. Der hver eske og pall fikk individuelt nummer, slik at alt er gjenfinnbart. Det er nemlig slik hos alle museene, at det er bare en liten del av samlingene som til en hver tid er utstilt. Resten ligger på magasin, for å kunne hentes til nye utstillinger eller evt. utlån til andre museer. Det viktigste er at alt blir tatt godt vare på for ettertiden.
Mona Beate sitter også i årbokkomiteen. Årboken, St. Olavs Vold nr. 9 kommer til høsten, og Mona Beate skriver en artikkel om musiker Ernst Jakobsen til årets utgivelse.
Men den jobben som virkelig står Mona Beates hjerte nærmest, er ruinprosjektet. Det ble satt i gang i år 2000 av Riksantikvaren. St. Nikolas kirkeruin er nå ferdig konservert med bentonitt og torv på toppen. Alt av betong er byttet ut med kalk og ruinen er universelt utformet. Man har nå planer om for å bytte ut rampen inni ruinen til en i metall. Også QR-koder har fått innpass i ruinen. Her kan man bl.a. se en animasjon på hvordan St. Nikolas kirke så ut i middelalderen.
Mona Beate er utdannet arkeolog, og de fleste tenker på utgraving når man hører det ordet. Mona Beate har god grave erfaring fra tiden før hun kom til Borgarsyssel, men hun har også fått grave her på museet. Som da hun i 2000 fant skjelettdeler i tårnfoten av ruinen. Et av skjelettene hadde et «inkabein», og det var mange som da trodde at det var funnet en Inkaindianer i kirkeruinen. For å klargjøre; det ble aldri funnet noen Inkaindianer – kun et hodeskalle-fragment med inkabein – som
Er et delt nakkebein, et anatomisk trekk som er spesielt utbredt blant inkaindianerne, men som også finnes andre steder i verden. Men inkaindianer eller ikke, skjelettene var likevel svært interessante. De ble datert til 980-1015, altså 100 år før St. Nikolas kirke ble bygget. Spørsmålet er da om skjelettene er gamle hedenske skjelettdeler, fra evt. vikingtidsbegravelser på stedet, eller om de kan være tidlig Kristne begravelser. Det er funnet tilsvarende ved Clemens Kirken i Oslo, så det er ikke utenkelig. Samtidig er det ikke funnet hedenske begravelser her i SSarpsborg fra før år 950.
Skjelettene kan ha tilhørt kirkegården til Mariakirken Olav den hellige grunnla i Borg. Kirkegården kan ha ligget utenfor vollen, da det var lite plass til en kirkegård innenfor vollen, og Snorre skriver at Borgartinget holdt til på Mariakirkens kirkegård. Dermed åpner det seg tanker for at Borgartinget kan ha holdt til i Borgarsyssel Museums ruinpark. Svært spennende tanker!
Frem mot tusenårsjubileet vil Mona Beate jobbe med middelalder og ruinen, samt fortsette med gjenstandsforvaltningen. Hun elsker sin jobb her på museet, for en middelalder arkeolog er dette midt i blinken.
