Elingaard Herregård

Vi står her ved en av flere jernaldergraver i området. Dette feltet (100 x 50 meter) består av minst 9 klart markerte steinblandede rundhauger. Diameteren varierer fra 6-12 meter og fra 0,5 – 1,25 meter i høyde.

Etter beliggenheten å dømme har gravfeltet tilhørt gården Hauge. En skulle nemlig kunne stå på gravhaugen å kunne se hjem. Gårdsbebyggelsen på jernaldergården Hauge kjenner vi ikke, men den kan ha sett ut som illustrasjonen over. Et typisk jernalder-langhus med en beboelsesdel og en stalldel.

Ervervslivet var en kombinasjon av fedrift og korndyrking samt fiske og fangst.

Her i skogkanten ligger gårdens gamle drikkevanns-dammer. Fire dammer, en stensatt, er forbundet med kanaler. Disse har samlet opp vann, som ble ledet til gården gjennom trerør, datert til 1808.

Senere er det lagt jernrør i samme grøft – de ledet vann også inn i fjøset!

Alderen på selve damanlegget er ukjent.

Vinteren 2000 ble alle furutrærne på feltet her hogd ned. Noen få trær er satt igjen for frøspredning. Du kan se at ganske mye har begynt å vokse i hogstfeltet. Her er god jord som gir næring til en rik flora.

GJØKSYRE vokser det mye av på veien mellom post 1 og post 2. Den skulle barna – i følge tradisjonen – spise om våren for å få i seg C-vitaminer.

EINSTAPE (bregne) skulle være et godt middel til å holde utøy (lopper) borte, og ble derfor blandet i sengehalmen.

I jernalderen vekslet gravskikken. Man finner urner med brente lik og hauger med fordfestede graver.

Illustrasjonen viser en kvinnegrav. Kanskje denne haugen har inneholdt en slik grav?
Gravgodset varierte. Med på ferden fikk en mat i krukker og på fat, klær, vakre smykker, redskaper og våpensett. Fordypningen som sees i midten av haugen forteller at denne graven er utgravd og røvet.

Den sydvendte skråningen er dannet av stein, grus og leire som isen førte med seg på veien mot havet. (Morene). Her har reven, og senere grevlingen funnet et egnet sted for hi. Du finner det øverst ved kanten av det gamle sandtaket.

Da isen forsvant, hevet landet seg og havnivået sank. For 4000 år siden lå dette området i strandkanten. Vi finner rester av skjell. Jorda er derfor spesielt kalkholdig. En plante som trives godt i kalkjord er blåveisen. En annen er sivarten hårfrytle.

Inntil vestkanten kan dere se en gressvokst rundhaug og restene av en steinsetting av helleformede bruddstein, bare to steiner står igjen.

Dette gravfeltet består av minst 5 rundhauger og en steinsetting med haug.

Skikken tilsa at kun familieoverhoder og ellers noen få fikk rike begravelser. Gravgodset avspeilet gårdens status og lagdelingen i samfunnet. Bissel, sporer, stigbøyler og seletøy viser at hesten var statussymbol og fremkomstmiddel.

Redskapene ard, hakke, ljå, sigd og løvkniv forteller om jordbearbeiding og innhøsting. Disse redskapene så allerede i jernalderen ut slik vi kjenner dem. Sjeldne varer som glass, forteller om handel og varebytte.

Illustrasjonen over viser folk i hverdagsklær. Rekonstruksjon etter gravfunn.

Lytt, se og lukt – nyt naturen!

I skogbrynet midt i mot sees den tidligere husmanns-plassen Bråten. Den er kjent fra 1723. I 1875 bodde husmann Johan Olsen, konen Lovise Hansdatter, deres to mindreårige barn og en tante på plassen. De holdt to kuer, en kalv og to sauer. Videre dyrket de litt poteter, havre og rug. Husmannsfamilien leide bruket av godseieren på Elingaard. I kontrakten var leien og antall pliktarbeidsdager for godseieren bestemt. Ofte arbeidet konen på godset under linhøsten.

Når de arbeidet på godset ellers i året, mottok de en liten lønn som sammen med avkastningen av husmannsplassen, var akkurat nok til at de klarte seg. Men det betydde slit fra morgen til kveld for både voksne og barn.

I 1930-årene ble Bråten nedlagt som husmannsplass.