Parhester, kupé, Skøien hovedgård
Kjøretøysamlingen ved Folkenborg museum har fokusert på persontransport i by og land. Her finnes eksempler både fra vår norske kjøretradisjon med spissleder og reisekjerrer, og den kontinentale påvirkningen representert ved elegante 2-hjulinger og reisevogner som ble forspent to eller flere hester.
Arbeidskjøretøy
Forskjellen i påseling og forspenning kan kort forklares med følgende: Vår hjemlige forspenning er basert på at hesten(e) trekker kjøretøyet i faste drag via hull i framenden, hvor oren låses med selepinne på utsiden. Slike drag kombinerer trekk og brems og passer aller best til arbeidskjøretøy der kravet til komfort ikke var det største.
Europeisk påvirkning
Øverst til venstre: parhest med komtesele. Øverst til høyre: enspent hest med komtesele. Nederst til venstre: parhester. Nederst til høyre: enspent hest med bogtresele. Alle tegninger: Tore Ødegård. Klikk på bildet for å forstørre.
Den kontinentale måten å spenne hest(er) foran kjøretøy er basert på at drag og midtstang kun er for styring, mens selve trekket foregår med tykke reimer eller tau.
Ved en slik forspenning blir trekkpunktet sentrert og stabilt rett fram. Dersom man hadde behov for å spenne flere enn to hester foran et kjøretøy, var det enkelt å utvide systemet. Slik forspenning var nok ikke vanlig utover landsbygda, men ved vognmannsforretninger, i byene og finere staller var dette likeså vanlig.
Bogtrær og komte
Det mest effektive trekkpunktet hos hesten er dens skulderblader. Vår hjemlige seletradisjon er basert på formede trestykker (bogtrær) med påmonterte puter som overfører hestens trekkraft til kjøretøyet. De var forbundet med reim i nakke og bryst som gjorde at det kunne tilpasses flere hester.
Det herskapelige seletøyet har en ringpute (komte) som er spesielt tilpasset en enkelt hest. Den var så viktig for en god kjørehest at den fulgte hesten dersom den ble solgt. Utenpå denne er det tynne metallbeslag som overfører trekkraften til kjøretøyet. Slike seler hadde beslag og spenner av nysølv eller messing. I tillegg var det forskjellig slags dekor og pynt i form av monogrammer og/eller familievåpen. Slik «eierdekor» var plassert på skylapper, salett og lineholdere. Om det var seler til to parhester var det forskjell på høyre og venstre både av spenner og dekor. Man sløste ikke med dekor som ikke var synlig inn mot den andre hesten.
Noen spørsmål om familievåpen og monogram….
I museets samlinger har vi komplette parseler med familievåpen som vi ikke kjenner opphavet til. Det forestiller en due med en grein i nebbet. Kanskje noen har kjennskap til hvordisse stammer fra. Vi har også en av fire seler til et firspann som har monogram til sin opprinnelige eier. Heller ikke denne kjenner vi opphavet til.
Litteratur om dette temaet: Hest og vogn i Norge. Bjørn Høie.